Kaos, stress og mareritt

Den siste tiden har vært preget av kaotiske tanker og følelser, mye stress og (naturlig nok) mye mareritt. Jeg flakser i alle retninger, fra å være totalt angstfyllt og engstelig til å bli totalt likegyldig - og i flere tilfeller, også rimelig forbanna. Alle disse følelsene i seg selv gjør at jeg blir enda mer engstelig, fordi jeg blir skremt at det enorme følelsesregisteret og at det snur så ufattelig fort. Jeg blir enormt sliten av det, jeg føler at jeg ikke kjenner igjen meg selv, og jeg stoler ganske enkelt ikke på meg selv. Hunden ble levert til foreldrene mine, og hun ble der i ei uke før jeg turde (og ønsket) å hente henne hjem igjen. Jeg merket godt på henne at hun ble usikker på meg og alle mine følelseutbrudd og rastløshet, og det ble til en ond sirkel - for jo mer hun merket det, jo mer engstelig og bekymret ble jeg. Derfor ble det til at jeg, i alt kaoset, bare leverte henne til mamma. Jeg klarte ikke engang å tenke klart, jeg visste bare at den dårlige samvittigheten for hunden ikke gjorde ting bedre. Men hun er hjemme igjen nå, og det går "bedre" nå. Det vil si, kaoset mitt er det samme, men nå klarer jeg å sette ord på det, jeg klarer bedre å tenke.


Nettene har også vært utmattende. Jeg har sovet nærmere 12 timer hver natt, det er mye, men jeg bare sovner på dagtid hvis jeg ikke sover såpass på nettene. Jeg drømmer enormt mye, det er mye stress, mye mareritt, mye sinne - rett og slett. Hver eneste natt drømmer jeg at jeg er rasende og fortvilet, jeg drømmer at jeg skriker, brøler, gråter, kaster ting. Fortvilelse er et gjennomgående tema, men også sinne. Det handler ofte om meg og mine foreldre, om studier, om fortiden, men også om fremtiden. Når jeg endelig våkner, er jeg lettet... Lettet over at det "bare" var en drøm, og så blir jeg livredd for å sovne igjen. Det blir til at jeg må ut av senga, forsøke å våkne litt, før jeg til slutt omtrent ramler ned i senga igjen og sovner nærmest umiddelbart. Det er slitsomt med så intense drømmer...

Planlegging

Jeg klarer ikke stoppe opp, og føle. Hele dagene holder jeg på med noe, løser sudoku, ser dvd, lufter hunden eller sover. Hvis jeg ikke setter på en ny dvd like etter den ene er ferdig, strømmer tankene og følelsene på. Jeg holder meg opptatt, både bevisst og ubevisst. For hvis jeg stopper opp, tar en pause, så gjør det så vondt. Det verker inni meg, nesten som en hjertesorg. Det sitter en tåreklump fast i brystet mitt, den kommer ikke ut. Den bare ligger der og minner meg på alt det som er negativt. Den spiser opp den lille gleden som måtte komme min vei, og snur fokuset mitt til å være totalt negativt. Hver gang jeg stopper opp, og kjenner følelsene strømme på, tenker jeg at dette er ikke bra, dette takler jeg ikke. For det er ikke nok å gå to dager i uken til B hvis jeg skal føle på de vonde følelsene. Følelser som det er vanskelig å sette ord på, og langt verre å si ut høyt. Så derfor holder jeg meg opptatt. Utsetter det litt. Lar meg få en pause. For strengt tatt aner jeg ikke verken om jeg skal føle på dette, eller om jeg bare skal fortsette slik jeg gjør.

Når jeg da enkelte dager stopper opp, og alle disse tankene bygger seg opp, tenker jeg på innleggelse. Jeg orker ikke tanken på å takle alle de potensielle bekymringene, problemene og vonde følelsene alene. Derfor tenker jeg at det hadde vært en idè hvis jeg må ta tak i dem. For å gå med dette alene er tungt. Altfor tungt. Min mestringsstrategi går ut på å utsette det, skyve det vekk. Det har fungert tidligere. Selv om jeg innerst inne vet at i det lange løp, er det nok ikke den beste strategien. Men det er så mye skam inne i bildet. Skammen vanskeliggjør det hele. Jeg skammer meg over å ha disse følelsene. Jeg skammer meg, fordi jeg er "heldig" - jeg har en fantastisk god behandler som jeg går til to timer i uken, jeg har foreldre som er galde i meg, jeg har hund, jeg har leilighet, jeg har bil, jeg har verdens beste bestevenninne. Så hvorfor må jeg tenke at jeg ikke orker mer, når jeg har alt dette? Hvorfor vil jeg gjøre det slutt fordi jeg ikke vet hva jeg vil i fremtiden, hva jeg vil jobbe med, eller studere? Hvorfor tenker jeg på døden med en gang jeg tenker på økonomien min? Hvorfor vil jeg heller dø, enn å leve livet uten kjæreste eller barn? Hvorfor tror jeg ikke at jeg noensinne vil få meg en kjæreste? Hvorfor verker det i hele kroppen når disse tankene dukker opp? Hvorfor føler jeg meg totalt mislykket som menneske, så mislykket at jeg like gjerne kunne vært død?  Hvorfor skal det ingenting til før jeg betviler hele min eksistens? Hvorfor vil jeg dø hver gang jeg har spist sjokolade? Hvorfor føler jeg at jeg ikke skal være her, at jeg ikke har livets rett? Hvorfor føles livet så utrolig vanskelig?

Det er vonde tanker, det er smertefulle følelser. De tynger meg, jeg vet det. B og jeg har snakket om noe av dette, men jeg er så lite mottakelig for hennes fokus og hennes innspill at det går inn det ene øret og ut det andre. Det er slike tanker som gjør at jeg går nedover i en spiral. Det er slike tanker som har ført til innleggelse tidligere. Men jeg kommer ikke videre. Jeg føler i alle fall ikke det selv. Tankene er der, de dukker opp hver gang jeg tar en pause. Hver gang dvd`en er over. Derfor har det blitt så viktig for meg å ha en ny dvd klar før den første er ferdig. Planlegging. Sånn at jeg slipper å tenke. Det er enklere da.

Adgang forbudt

Dette innlegget har jeg brukt lang til på å tenke gjennom, lang tid på å fundere over. Vi snakket om det i behandling igår, og det ble litt mer klart for meg da. Temaet er kontakt med egne følelser.

I oppveksten opplevde jeg stadig å få høre at jeg fantaserte. Hvis jeg fortalte noe til foreldrene mine, en hendelse eller en opplysning om noe som skulle finne sted senere, for så å minne dem på det ved en senere anledning, fikk jeg veldig ofte tilbake at dette ikke stemte - jeg hadde aldri sagt dette. I begynnelsen trodde jeg selvsagt på dem, at jeg hadde glemt å si det, og jeg skjemtes. Jeg følte meg dårlig, fordi jeg hadde tatt feil. Jeg tok på meg skylden, jeg tvilte en del på meg selv. Selv om jeg innerst inne visste at det var jeg som hadde riktig.

Etter hvert som jeg ble eldre (tenårene) begynte jeg å lagre situasjonene der jeg fortalte dem om ting, jeg la til tid og sted, og husket det som et bilde. Når jeg da senere nevnte det igjen, kunne jeg dra frem dette bildet - jeg var 100 % sikker i min sak - dette hadde jeg nevnt for dem tidligere. Men, som vanlig, ble jeg ofte møtt med at jeg fantaserte, jeg fikk kjeft for at jeg ikke hadde nevnt det før og heller ventet til siste liten (i deres øyne). Det nyttet overhode ikke for meg å beskrive til dem situasjonen da jeg hadde fortalt det til dem, jeg ble kun møtt med den samme veggen - at jeg fantaserte. Det begynte å bygge seg opp et sinne i meg, et sinne jeg ikke kunne uttrykke, fordi mine foreldre ALLTID hadde rett. De firet aldri, de innrømmet aldri et nederlag, innrømmet aldri en feil. De hadde alltid rett, og de stod alltid sammen.

For meg ble dette bygget inn i tankemønsteret mitt. Jeg vokste opp slik, jeg ble møtt med det samme. Jeg følte jeg måtte holde pusten hver gang jeg minnet dem på noe, fordi jeg alltid fikk høre at dette var første gangen de hørte det. Jeg forventet å få høre at jeg hadde fantasert det, jeg forventet å få påpakk for at jeg ikke hadde sagt dette tidligere. Etter hvert som jeg ble eldre, visste jeg at jeg hadde rett, jeg hadde sagt dette til dem tidligere - men de innrømmet aldri at de ikke husket det. Skylden ble lagt over på meg - JEG hadde ikke sagt det. Jeg fikk skylden for at de ikke husket at jeg hadde sagt det. Hvis jeg ble sinna og irritert, og sa til dem at dette stemmer ikke, jeg HAR SAGT DET TIL DERE, fikk jeg ingen respons. Det var som å snakke til døve ører, og i verste fall ble jeg straffet for at ikke jeg ville innrømme at jeg hadde feil. Jeg lærte at det ikke nyttet å uttrykke raseri eller sinne. Mine foreldre hadde alltid riktig, jeg hadde alltid feil. Dermed måtte jeg bare bite i det sure eplet, og bare finne meg i å få kjeft for noe jeg faktisk ikke hadde noen skyld i. Selv ikke sengang østeren min ble ansett som et pålitelig vitne.
Poenget mitt er at jeg i oppveksten har lært meg å undertrykke følelser i nærheten av foreldrene mine. Dette som jeg beskriver her har pågått hele livet mitt, men det snudde for et år siden. Det har pågått lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg tror de innså at de var i ferd meg å miste kontakten med meg, fordi jeg viste ikke noe initiativ i forhold til dem. Det var alltid de som inviterte meg, og jeg takket ved flere anledninger nei. Dette var ene og alene at jeg forventer å bli kjeftet på, jeg forventer å bli fortalt at jeg fantaserer. Jeg forventet å bli fortalt at jeg var udugelig. Selv om det er over ett år siden det skjedde sist. Selv om mine foreldre har forandret seg, innsett enkelte av sine "feil" i oppdragelsen min nå det siste året, så henger det veldig godt i meg.

Jeg har vanskelig for å kjenne på det raseriet og den frustrasjonen jeg følte i oppveksten. Jeg stenger av. Jeg kan snakke om det, men jeg klarer ikke å kjenne på det. Hvis jeg bare forsøker å tenke liiitt på det, får jeg direkte vondt i magen, jeg blir kvalm og uvel. Følelsene er blitt undertrykket så lenge, i så mange år. Det er vanskelig. Bare tanken på å kanskje en dag ta det opp med foreldrene mine gjør meg så dårlig, at jeg bråsnur. Jeg stenger av følelsene. Det er for uoverkommelig, for vanskelig. Det føles umulig. Ska jeg si til dem, flere år senere, at jeg har følt meg urettferdig behandlet i så mange år? At jeg følte jeg fikk skylden for deres manglende hukommelse? Det er rett og slett Adgang forbudt.

"Du har ingen vanlig depresjon"

I behandling i dag havnet jeg og B på hver vår planet, men det ordnet seg til slutt. Problemet startet da B sa følgende: "Selv om du har vært deprimert i vinter, har du klart det ganske greit for det, du er ikke skjør som et løvblad." Denne setningen satte i gang en hel del rekk følelser. For det første har vært? Betyr det at jeg ikke lenger er deprimert da? Eller sa hun det bare for å konstantere noe? På et nivå følte jeg at hun sa at nå var jeg frisk, friskere. Og med mitt tankemønster betyr det også at jeg må slutte og klage, slutte å tro at jeg har problemer, fordi jeg er frisk. For det andre ganske greit? Ja, jo, ganske greit liksom. Kanskje, jeg vet ikke. Det er så vanskelig å sette ord på det jeg har vært i gjennom. På ene siden har jeg lært mye om meg selv, men jeg føler jeg bare har "holdt ut", uten egentlig å ha noe mål. Bli frisk liksom? For det tredje ikke skjør? Ja, jeg har overlevd, men jeg vil ikke si at det er fordi jeg er så sterk. Jeg har fått hjelp, jeg har jobbet med meg selv. Men sett i sammenheng med tidligere år, så har jeg vært mye sterkere før. Jeg har hatt så enorme nedturer, så mange negative følelser, så mange nye og mørke tanker. Jeg er nok over det aller verste, tror jeg, håper jeg. Men det er vanskelig for meg å tenke at jeg er sterk.

B og jeg måtte snakke litt om akkurat dette, og hun trakk igjen inn personlighetsforstyrrelsen (pf) min. Hun sa at det er pf som gjør at jeg har depressive perioder, depressive tilstander. Tankemønsteret mitt er ikke "normalt", jeg har engstelig/unnvikende pf. Det er viktig å huske på, for min egen del. Denne diagnosen ble satt for snart ett år siden, men jeg har på en måte ikke helt innarbeidet det. Jeg vet at jeg lider av angst og depresjon, det tenker jeg på daglig, men pf er ikke noe jeg tenker så ofte på. Muligens fordi jeg får vondt i magen av hele diagnosen, selv om jeg vet at den er riktig. Selv ikke engang med A klarer jeg å snakke om den, fordi det er så sårt. Men B fremhevet igjen at det er pf som gjør at jeg er deprimert, det er pf som må behandles. Jeg har ingen vanlig depresjon, jeg har en personlighetsforstyrrelse som gjør at jeg har lettere for å bli deprimert. Dette må jeg klare å få inn i hodet mitt, fordi jeg så altfor ofte glemmer det. Kanskje jeg skulle skrevet det på en post-it, slik at jeg kunne se det hver dag. Kanskje jeg hadde klart å akseptere diagnosen da. Og skjønt at det er pf som må behandles.

Smerte

Jeg har grått i dagevis, tårene kommer i alle sammenhenger, uten at det har skjedd noe spesielt. Det er denne tiden på året. Denne tiden bruker å være så spennende, så uforutsett, så begivenhetsrik. Men jeg orker det ikke, orker ikke delta, orker det bare ikke. Det er vel heller mangelen på begivenheter som tærer, jeg vet ikke. Humøret har rast nedover, nedover, nedover, jeg har så vondt inni meg at det verker. Uten at det egentlig har skjedd noe. Når jeg gikk tur med hunden igår begynte jeg å hyperventilere fordi jeg gråt sånn. Jeg klarte ikke å stoppe, og jeg aner ikke hvor det kom fra. Jeg tror kanskje jeg grubler ubevisst. Smerten har bare vokst, den er blitt til en enorm tåreklump. Kroppen min verker på grunn av all grublingen. Innvendig verking, innvendig smerte. Knust hjerte. Knust sjel. Tårene er blitt en daglig ting. Og likegyldigheten er til stede ellers. Jeg stenger bare av når tårene tar overhånd. Jeg orker det ikke. Alt blir så utydelig.

Igår kveld ga jeg opp. Jeg mistet alt håp, jeg så ikke noe lys, det var helt svart. Jeg kastet inn håndkleet, uten å ha noe å gå til. Ingenting å se frem til. Svart. Meningsløst. Tomt. Hele kvelden er uklar, men jeg har ikke vært så veldig destruktiv. Bare litt. I dag ble det derimot et aldri så lite lys i enden av den vanvittig mørke tunnelen. Det kom utenfra, jeg fikk en telefon med et positivt budskap. Men jeg vet ikke om jeg orker å håpe så mye, fordi smerten er der ennå. Tårene kommer fortsatt, selv om det egentlig er litt håp. Egentlig. Jeg undrer, er det egentlig håp, når jeg ikke helt tør å ta i mot det? Kan jeg bare overlate håpingen til noen andre? A håper for meg, i alle fall. Jeg er så livredd for å bli skuffet nok en gang, jeg klarer det bare ikke. Det ble så uventet, det er for mye for meg å fatte. Jeg prøver å holde meg sammen, prøver å ikke rakne helt. Bygger opp en mur, mustein for murstein, for å beskytte meg selv. I tillefell det ikke går.

Noen sier
kjærlighetshistorier
ikke har noen slutt
Jeg håper virkelig
det er sant

Symptom og årsak

Jeg har i det siste tenkt en del på symptombehandling og årsaksbehandling. Symptombehandling vil si å behandle de synlige symptomene, mens årsaksbehandling går på å behandle årsaken. Inni mellom blir ikke årsaken til symptomene oppdaget, det kan være lettere å gi det en annen forklaring. Da går det på å behandle symptomene som de er, og ikke dukke ned og finne årsaken. For eksempel kan man behandle hodepine med reseptfrie legemidler. Men årsaken til hodepinen kan være så mangt. Det kan være stressrelatert, det kan være synsproblemer eller det kan være psykiske årsaker. Å kun behandle hodepinen med reseptfrie legemidler kan være et eksempel på symptombehandling, eller brannslukking som jeg kaller det. Men slukker brannen der og da, men man har ikke funnet ut hva som startet brannen i utgangspunktet. Årsaksbehandling vil derfor være å kartlegge symptomene, finne ut hva som er den underliggende årsaken, for så å behandle denne.

Det slo meg her om dagen at fysisk helse og psykisk helse henger veldig sammen. Når man er psykisk syk, kan det ofte gi utslag i fysiske symptomer. Selv slet jeg med søvnproblemer, hodepine, manglende matlyst, muskel- og leddsmerter og et generelt lavt energinivå. Det ble, etter samtale med lege og et uendelig antall spørreskjemaer, fastslått at jeg led av depresjon. I flere år gikk jeg i behandling for depresjon, og gikk i perioder på anti-depressiva. Etter to og et halvt år med samtalebehandling på DPS begynte jeg å få voldsomt mye angst, og det var da vi oppdaget at det var ikke depresjonen som kom først. Ettersom jeg har fortrengt en del, dissosiert, for å beskytte meg selv har jeg ikke villet vedkjenne meg angsten. Jeg har ignorert den, latt som den ikke fantes. Flere av mine venner har nevnt ordet angst for meg, uten at jeg det den dag i dag klarer å huske det. Jeg har hatt tunnelsyn, og ikke sett angsten som hadde bygget seg opp. Det var angsten som var utgangspunktet, det var den som startet det hele, mens depresjonen kom etterpå. Man kunne nesten si at jeg på grunn av angsten utviklet forbigående depresjoner. Det er nettopp derfor jeg skriver dette innlegget. Symptomet er det ytre, det synlige, det er ytre symptomer som tolkes. Årsaken er ofte innvendig.

Vanlige anti-depressiva gjorde meg ikke nevneverdig friskere, men nå har jeg byttet over til medisiner mot angstlidelse, samt at behandlingen er mere siktet inn på angstbiten. Tidligere var hovedfokuset depresjon. Det merker jeg stor foskjell på, og jeg har jobbet en del med å kartlegge tankemønstre når det kommer til angsten. Jeg har fått litt stødigere bein å stå på. Fordi nå har vi funnet årsaken. Vi vet hvorfor angsten startet. Og da er det lettere å behandle. Tidligere har vi drevet med brannslukking, det vil si slukket en brann, en krise der og da. Men det varte ikke lenge før det dukket opp en ny brann som også måtte slukkes. Nå har vi gått inn i "ruinene" og funnet årsaken til brannen, nemlig angsten. Det håper jeg kan hjelpe meg videre.

Du trår meg for nære

Det ble ei fin, men rolig helg hos venninna mi. Reisen ble selvsagt litt stressende og angstfylt, men det var jeg forberedt på, så det gikk på en måte greit allikevel. Jeg kom hjem på mandag, og siden da har jeg vært ekstremt ustabil. Jeg varierer fra å gråte, til å være enormt angstfylt og frustrert for så å stenge av og være helt likegyldig. Det er slitende. Behandlingstimen på tirsdag var bare helt..... jeg mangler ord. B ville snakke om matinntak og ville veie meg. Jeg følte meg presset opp i et hjørne, og resultatet ble at jeg gikk fullstendig i lås og fikk ikke frem et eneste ord. Det ble nok veldig frustrerende for både meg og B.... I etterkant har jeg fått ned noen av tankene jeg har, men jeg klarte ikke å formidle så mye på behandlingstimen i formiddag. Det er så vanskelig, det er liksom en enormt høy terskel for å få det ut, det er så skummelt å sette ord på følelsene og det er utrolig vanskelig å si det høyt. Det setter i gang så utrolig mye, det blir liksom en evighetsspiral av følelser og tanker som synes å aldri ta slutt. Jeg legger ut det jeg har skrevet nedenfor, håper at jeg klarer å formidle det til B om ikke så altfor lenge, fordi det er ganske relevant i forhold til behandlingen.

Du trår meg altfor nære, du antar ting som er fullstendig fjernt, i stedet for å stille spørsmål. Du kjører over meg med dine oppfattelser, oppfattelser som er så langt fra mine at vi like gjerne kunne stått på hver vår planet.

Jeg skjemmes over kroppen min, jeg ser på den med avsky. Jeg føler meg så enorm, så stor, så tjukk, så stygg at jeg ikke orker å se på andre mennesker. Jeg skammer meg sånn over hvordan jeg ser ut at jeg ikke takler andres kommentarer – positive eller negative. Jeg har sakte men sikkert lagt på meg – kilo etter kilo – og jeg hater det. Avskyr det. Det er kvalmt, ekkelt, forferdelig. Jeg vemmes. Når klærne begynner å stramme over kroppen blir jeg umiddelbart uvel. Det er en påminnelse, en konstant påminnelse om vektoppgangen. Kroppen min føles så tung og direkte ekkel at jeg ser på meg selv som svært overvektig. Fordi det er sånn det føles. Jeg ser bare store armer, valker, enorm rumpe og heslig store lår. Jeg skjemmes. Og med skjemmelsen og vemmelsen kommer selvhatet. Den innvendige kritikken som er så nådeløs at enhver debattant hadde tapt. Skadetrangen eskalerer, jeg har lyst til å kaste opp både fordi jeg avskyr meg selv og fordi jeg ikke har lyst til å beholde maten. Så hvorfor spiser jeg? Jeg spiser for å forsøke å overleve. Når jeg er ute på reise har jeg angst for å kollapse, bryte sammen – hjemmefra. Jeg er livredd for å lage noen større påkjenninger for de jeg besøker. Så jeg skyver alle vonde følelser unna, jeg later som om de ikke eksisterer. For at jeg skal få litt rom til å være, bare eksistere noen dager. Men selv om jeg forsøker å benekte tanker og følelser så er de der likevel. De forsvinner ikke.  Det vet jeg. Det er nemlig dette jeg har gjort i så mange år. Skyver det bort, vil ikke røre det, tenke på det. Men det bobler til overflaten før eller senere, det har jeg fått erfare med den ene nedturen etter den andre de siste årene og månedene.

Du sier jeg virker friskere, fordi jeg spiser og har mer energi. Min opplevelse av det er en totalt annen. Du kunne like gjerne låst meg inne i et helsvart rom, for det var slik det føltes. For meg ble det bare en påstand, et stempel, en overkjøring, en forenkling av virkeligheten som var tatt ut av både sammenheng og tingenes tistand. Jeg sa at jeg har vært urolig pga manglende menstruasjon, stresset til og med. Jeg har stresspist. Jeg har spist for å døyve uroen. Jeg har spist for å klare tanken på å reise til venninna mi, fordi jeg har vært redd for kollaps. Jeg har spist for å ikke skape problemer for venninna mi.

Men jeg avskyr det. Jeg avskyr det og jeg har det. Stresspist. Når resultatet blir at jeg går opp i vekt og føler at jeg veier 135 kilo blir det enda mer innvendig uro og selvhat. Fordi jeg ikke har kontroll. 

Mer energi? Jeg har vært mye mindre aktiv enn det jeg bruker å være nå når jeg har vært hos venninna mi. Jeg har brukt mye krefter på å skyve vekk vonde og vanskelige tanker. Så mye energi at det eneste jeg har orket på fire dager var en liten gåtur og en time på et kjøpesenter. For meg er det et nederlag å ikke orke mer enn det, men jeg jobber med å takle det. Jeg har brukt mye tid og krefter på å forsikre meg selv om at det er bra nok, at det er slik nå. Men det er vondt og frustrerende allikevel.

Jeg sliter met et uendelig kaos av følelser og tanker vedrørende spising, mat og vekt. Det vil ikke ut, det vil ikke bli sagt høyt. Det er så såre tanker, de er så vanskelige, så vonde og uutholdelige st de er redde for å komme ut. De er redde for responsen, redde for ikke å bli forstått, redde for å bli bagatellisert og ikke tatt på alvor. Tankene bygger opp en mur fordi de er flyktige, nervøse og usikre. Jeg selv er redd for bagatellisering fordi det er ensbetydende med avvisning. Jeg er redd for ikke å få frem budskapet, fordi kan det jeg sier misoppfattes, og da ”gjemmer alt seg”. Bak muren.

Jeg strever med å finne en balanse, mellom matinntak, kalorier, vekt, hva som er akseptabelt for meg, hva som er akseptabelt for deg. Slik det er nå, føler at jeg presser meg til å gjøre noe jeg overhode ikke vil, noe jeg ikke er akseptabel med. Jeg føler rett og slett at jeg går på akkord med meg selv, inngår kompromiss på kompromiss, for så å føle at hele verden faller totalt sammen i det jeg går på vekta. Og det er ikke første gang jeg har følt det sånn, jeg har sagt det før. Jeg blir frustrert, urolig, stresset, bekymret, livredd når vekta går opp. Jeg takler det rett og slett veldig dårlig. Det er vanskelig å snakke om fordi jeg føler så MYE, jeg tenker så mye om det. Og det er et sårt tema, jeg føler meg blottlagt, jeg skjemmes.

Når du sier, hva er det verste som kan skje, får jeg problemer med å svare. Jeg finner ikke ordene, jeg klarer ikke å få frem alle katastrofetankene. Jeg får bare tak i en liten brøkdel, som jeg klarer å formidle videre – og så blir bare alt feil fordi bildet jeg formidler er egentlig bare en mikroskopisk del av det jeg føler. Jeg føler meg så mislykket, misforstått og avvist – og det er min egen feil. Fordi jeg ikke klarer å formidle, fordi jeg ikke klarer å sette ord på alle de intense tankene og følelsene. Katastrofetanken. ”Verden går under”-tanker. Totalt krise. Og jeg blir så stresset av ikke å få tak i det, fordi jeg kjenner igjen følelsene, de er velkjente, men det føles bare så umulig å få satt ord på dem. Jeg føler at hele samtaleemnet og fokuset blir feil fordi jeg ikke klarer å formidle, og du bryter opp pg bagatelliserer. Da føler jeg meg så utrolig mislykket og dum, og avvist. Jeg klarer ikke å få frem hvor tåkete, intenst, kvelende og svimlende det faktisk kan være å gå inn på et kjøpesenter eller flyplass. Jeg føler at jeg går i vann, eller en seig masse, mens alle andre går uberørt og målbevisst hen. Jeg blir totalt overveldet av inntrykk, slik at synet blir tåkete og alt blir kaotisk inni meg. Det føles som en katastrofe, en krise, med et eneste mål – å overleve. Alle mulige følelser og katastrofetanker raser gjennom hodet mitt, alt er negativt, det er vanskelig å puste, vanskelig å fokusere. Jeg føler at jeg er langt inni meg selv, at jeg gjemmer meg fra inntrykk, gjemmer meg fra alt og alle. Det er som om jeg har et skall utenpå, en mur, og at følelsene flyr rundt meg, inni meg, i enorme hastigheter. Når det endelig er overlevd (gjennomført) er jeg så utmattet, så sliten at jeg ofte begynner å skjelve, svette eller fryse. Jeg svimler, blir kvalm. Kroppen og hodet er i overlevelsesmodus mens det står på, og så kommer reaksjonen etterpå. Og det var sånn det føltes på tirsdag, i behandling.

Reiser snart

Det er kaotisk og stressende å være meg for tiden. Dagene består av altfor mye grubling, vurdering, innvendig diskusjon og til tider dissosiasjon. Jeg forsvinner helt, blir nummen. Jeg kan snakke i telefonen uten å huske mer enn to ord som ble sagt, jeg kan se flere episoder av House uten den vageste idè om hva de handlet om. Tiden går så fort når jeg forsvinner slik, igår kveld var jeg borte i over tre timer. Jeg hadde en viss tilstedeværelse, men jeg var uten mulighet til å ta kontroll. Jeg følte meg bare innelåst, kneblet, borte. Det er både skummelt og lettende på èn gang. Skummelt fordi jeg ikke liker å miste kontroll på den måten, og lettende fordi tiden går fort. Men det er ekkelt i etterkant, fordi jeg blir skremt over at jeg faller sånn ut og jeg begynner å lure på hvorfor det skjedde. Hvorfor akkurat i dag. Er jeg så sliten at jeg ikke makter mere, er det det som er problemet? Har jeg nok en gang tatt meg vann over hodet, og falt i elven med bind for øynene? Jeg vet ærlig talt ikke.

Frustrasjonsnivået om kveldene er høyt, tårene renner uten at jeg gråter fordi jeg kjemper mot følelsene mine. Jeg er livredd for å overveldet av følelser, livredd for å miste kontrollen. Som en følge av det fikk jeg et angstanfall i formiddag. Det begynner å bli en stund siden sist nå, at de bare kommer ut av det blå - og ikke i gitte situasjoner som for eksempel på et kjøpesenter. Jeg tror årsaken til at det kom i dag er all grublingen, alle bekymringene, alt jeg "burde" og "skulle" ha gjort. Jeg føler at jeg har blitt verre igjen i det siste, jeg føler meg overveldet og maktesløs, og frustrasjonsnivået er høyere enn normalt. Det minner meg om hvordan jeg hadde det like før min første innleggelse, og det i seg selv er skremmende, fordi jeg var i en utrolig dårlig form da. Jeg må innrømme at en innleggelse i nær fremtid ikke er å utelukke, i alle fall om dagene skal fortsette slik de har gjort i det siste...

I morgen pakker jeg kofferten og reiser for å besøke ei god venninne. Jeg har lenge sett frem til besøket, og har prøvd å ikke bekymre meg så altfor mye om selve reisen. Besøket tror jeg blir bra, vi har ikke planlagt så mye, og jeg skal prøve etter beste evne å ikke ture på og gjøre for mye. Det hadde vært fint om jeg ikke dro hjem og var totalt utslitt, men heller være fornøyd med det vi har gjort og det jeg har klart å gjøre.

Jeg vet ikke...

Jeg finner meg selv som et ubesvart spørsmål. Det er så mye som er åpent, ubesvart, uavklart. Grublingen har eskalert i det siste, og har gitt næring til selvhatet og frustrasjonen. Vekta har gått opp, som følge av mitt ustabile sinn. Jeg er urolig og rastløs, og har mye vondt i kroppen. For å unngå enda mer hodeverk spiser jeg mer enn vanlig, og vekta har naturlig nok også økt. Det føles som en ond sirkel, jeg vil spise for å unngå mer verk i kroppen, jeg vil trøstespise fordi jeg har det vondt, men går opp i vekt av det, og blir enda mer nedfor, og vil trøstespise mer. Så, det ER vel en ond sirkel. Og det gjør meg enda mer frustrert og nedfor.

Kveldene er uutholdelige for tiden. Jeg gråter, grubler, og jeg har så vondt i kroppen at jeg ønsker å lette på trykket på annet vis. Jeg føler for å kaste inn håndkleet, trekke meg fra verv, holde meg hjemme. Jeg orker ikke håpe, orker ikke leve i uvissheten. Frykten for avvisning er så enorm at jeg vil unngå det for enhver pris. Jeg vil ikke være i en situasjon der jeg kan bli avvist, da trekker jeg meg heller vekk først. Jeg vet jeg har sagt at det føles meningsløst tidligere, men nå har jeg truffet en dypere bunn. Meningsløst er ikke lenger dekkende. Det er en enorm tomhet, et svart hull, en rivende smerte i kropp og sjel. Jeg strever med søvnen, ofte blir jeg liggende i timevis før jeg omsider faller i søvn. Jeg sover urolig, kaver, har mareritt og drømmer om ting som kunne skjedd. I tillegg våkner jeg tidligere enn normalt, noe som gjør at dagene bare blir enda lengre. Enda vanskeligere. Tidligere har søvnen vært et fristed, i alle fall i perioder. Men ikke nå. Nå er den bokstavelig talt et mareritt.

I found myself
in a crossroad of life
Shall I stay
and accept the pain
or rewind
and be left empty handed

Unbalanced

I miss you
more than word can spell
My heart is aching
It`s harder than I can bare

The tears keep on coming
faster than I want them to
My soul feels broken
like shattered glass on the ground

I am not in balance
it`s like the world is incomplete
You have left me unaware
about everything that matters to me